Landskap i endring

At landskap endrer seg raskt er ikke alltid lett å innse, men den betydelige gjengroing som pågår her i landet er et godt eksempel på slike endringer. Jeg husker alle geitene over fjellet fra Røldal til Haukeliseter da jeg var på ferie sammen med mine foreldre på 1960 tallet. I dag er store deler av disse områdene dekket av tett bjørkeskog. Opphør av intensiv husdyrbeiting, betydelig reduksjon av skog som energikilde og klimaendring er noen av årsakene. Den viktigste årsaken er likevel vår endring i bruk av tilgjengelige arealer i landskapet.

Mange forbinder Skottland med «the highlands» som består av store åpne lyng- eller gressheier. Dette er områder som opprinnelig var skogkledt, men som etter århundrer med vedvarende negative klimaendringer ble omgjort til et åpent landskap gjennom menneskelig aktivitet. Først gjennom brenning og intensiv beiting med husdyr, men for om lag 200 år siden ble det utviklet en næring basert på tette bestander av hjort over store områder. Markedet etterspurte «deer stalking» og dette var langt mer lønnsomt enn å drive med sau. Tette bestander av hjort har sammen med ulike skjøtselstiltak bidratt til å opprettholde det åpne landskapet helt frem til vår egen tid.

Figur 1 – Mange forbinder Skottland med «the highlands» som består av store åpne lyng- eller gressheier. I områder med mye hjort er det gress som dominerer. Tettheten av hjort forhindrer naturlig etablering av skog – foto © Johan Trygve Solheim.

Alle som reiser i Skottland i dag ser store plantasjer med granskog, og enkelte steder også skoger av vindmøller. At landet etter hvert har fått en raskt voksende skogsindustri er lett synlig ved alle de store tømmerbilene som ferdes på feil side av vegen. Industrien baserer seg på de mange skogplantasjene som, ikke uten betydelig offentlig støtte, ble etablert på 1960 og -70 tallet. Store områder ble da gjerdet inne og alt av hjortevilt forsøkt utryddet inne i plantasjene. Dette var nødvendig for at skogen skulle etablere seg igjen.

Figur 2 – Store områder ble plantet med blant annet sitka gran på 1960 og -70 tallet. Rask vekst gjør at disse allerede nå må hugges og områdene minner mer om åker enn skog – foto (c) Johan Trygve Solheim

I dag er det i tillegg mange grupper som aktiv engasjerer seg for reintroduksjon av den naturlige skogen. Den deres forfedre en gang gav nådestøtet og utslettet. Foruten bjørk, rogn, eik og or hadde den skotske furua (Pinus sylvestris L.) en sentral rolle i det opprinnelige skoglandskapet. Også kalt «the Caledonian Forest», eller bare den «caledonske regnskogen». De fleste innser at innhegninger er nødvendig for å lykkes med reintroduksjon også av naturskog, men organisasjoner som blant annet John Muir Trust mener etableringen i størst mulig grad bør skje uten at områdene gjerdes inne.

De endringene som nå pågår i Skottland er lett synlige. Det jeg ønsker å drøfte i denne artikkelen er hvilken betydning dette kan ha for den skotske hjort som art, og for den unike hjortejaktkulturen Skottland er kjent for. Det er mulig du ikke finner svar, men lever du lenge nok vil du selv kunne se resultatet. For disse endringene skjer raskt.

 

Litt om hjort i Skottland

Den skotske hjorten, cervus elaphus scoticus, er nært i slekt med vår egen hjort. Den regnes for å være liten i europeisk sammenheng, og med en overraskende lav reproduksjonsrate. Dette er blant annet forklart med det ekstreme miljøet den lever i. For mange kan det grønne og frodige Skottland se ut som et himmelrike for en hjort, men de våte og vindfulle vintrene er tøffe for hjorten og spesielt når dyra ikke kan finne skjul. Høy fuktighet og mye vind er svært energikrevende. Ei voksen kolle som hos oss i snitt veier mer enn 50 kilo slakta, veier i Skottland sjelden mer enn 35 kilo slakta. At den skotske hjorten har potensiale til å bli større under andre miljøbetingelser er blant annet vist gjennom innfangning og flytting til New Zealand på slutten av 1800 tallet. Videre gjennom massiv innfangning av livdyr til hjorteoppdrett fra 1970 tallet. Avkom etter dyra som ble flyttet til New Zealand utviklet seg til å bli store trofedyr som etter hvert ble kjent over hele verden. Avkom etter dyra som ble satt i Skotske hjorteoppdrett ble også større enn sitt opphav. Bare de fikk adekvat fôr og muligheter for ly mot den våte og vindfulle skotske vinteren.

Figur 3 – Hjorten i Skottland er mindre i størrelse enn vår egen, og i det åpne landskapet opptrer den gjerne i flokker. Flokker fra om lag 30 til 100 dyr er ikke uvanlig – foto (c) Johan Trygve Solheim

Årlig felles det om lag 70 000 ville hjorter i Skottland. Bestanden er estimert til å være mellom 360 000 – 400 000 hjort. Skottlands areal er om lag 80 000 km2, og dette tilsvarer om lag det samlede areal av de viktigste hjortefylkene her i landet (Sør-Trøndelag 20 000 km2, Møre og Romsdal 15 000 km2, Sogn og Fjordane er 20 000 km2, Hordaland 15 000 km2, Rogaland 10 000 km2). Hos oss felles det om lag halvparten så mange ville hjorter på et tilsvarende areal. Tas det hensyn til at hjortene i Skottland heller ikke er likt fordelt, opptrer den noen steder i betydelige tettheter. 12 – 20 hjort per km2 er vanlig i det åpne landskapet, mens det i enkelte skogplantasjer kan være helt opp mot 40 hjort per km2. Generelt er det store forskjeller mellom øst og vest, og det er størst tetthet av hjort i vest og mot nord.

I tillegg til den store bestanden av hjort er det om lag 200 000 – 350 000 rådyr, 25 000 sikahjort og noen få dåhjort. Alle estimater er usikre, men det er ikke usannsynlig at Skottland alene har om lag 1 million hjortevilt som beiter i landskapet hele året. I tillegg kommer et betydelig antall husdyra av storfe, sau og geit som også går ute store deler av året. Det er ikke uten grunn landet har utviklet en langt bedre gjerdekultur enn her i landet. Norsk gjerdekultur er i ferd med å dø ut, og vedlikeholdet er gjerne dårlig eller fraværende. Det er i mange tilfeller flaut å se hvor liten flid mange gjør seg ved oppsett av nye gjerder. Skottene har, som mange andre land der det fortsatt er tradisjon for å nytte gjerder aktivt, et ordtak som sier «do it right – do it once in your lifetime». Ikke bare holder det hjortene på rett side, men en vesentlig bonus er at de slipper sure naboer.

Den største forskjell mellom Skottland og Norge ellers er størrelsen på eiendommene. Mye av Skottland er eid av personer som bor utenfor landet, og eiendommene er generelt store og mange av dem er større enn norske kommuner. Tross dette er det også her vanlig med konflikter på grunn av ulike arealbruksinteresser. Konfliktene blir åpenbare når en grunneier vil ha tilbake den naturlige skogen uten å nytte gjerder, mens en eller flere naboer ønsker å videreutvikle den klassiske «highland deer stalking». Da er høye tettheter og høy andel eldre bukk i bestandene viktig, og hjortene i Skottland tar heller ikke hensyn til eiendomsgrensene.

 

Skogplanting

Jeg har sett nærmere på de endringene som skjer på ei halvøy kalt Knoydart på vestkysten. Knoydart ligger like nord-øst for havnebyen Mallaig, og er et viden kjent og attraktivt reisemål for mange. Stedet har ingen veiforbindelse og regnes som det mest øde og naturskjønne i hele «mainland UK». Jeg har gjentatte ganger forsøkt å fortelle skottene på den lokale puben at de bor på ei øy, men det har jeg etter hvert forstått er et tema jeg bør la ligge. Er det en ting skottene er enig med briten om, så er det at de bor på fastland. Det er resten av verden som består av øyer.

Under et opphold vinteren 2014 traff jeg skogplanter Rachel Watt. Hun kunne stolt fortelle at hun personlig hadde plantet mer enn en – 1 – million trær de siste årene, og regnet seg selv som mer effektiv enn noen skogplantemaskin. Det aktuelle området ble inngjerdet høsten 2013, og skulle beplantes etter et bestemt mønster og i flere omganger. Arealet er om lag 0,55 km2 (550 dekar), og her skulle Rachel plante om lag 90.000 planter. Fordelingen av de ulike treslagene skulle være 40 % bjørk (betula pubescens), 30 % skotsk furu, 10 % rogn, 10 % eik og 10 % gråor.

Figur 4 – Rachel Watt plantet omlag 90000 planter med tilnærmet naturlig fordeling i ett nytt plantefelt vinteren 2013/2014. I bakgrunnen et plantefelt fra 1970 tallet med mest Sitka gran og noe furu – foto (c) Johan Trygve Solheim.

Rachel blir betalt per plante, og arbeidet blir nøye kontrollert i etterkant før oppgjøret utbetales. I all min uvitenhet hadde jeg mye å spørre om, og det var liten tvil om at hun meget vel visste hva hun holdt på med. For best mulig resultat nyttes det først ei gravemaskin til å vende et lite stykke torv, og der det er mulig å komme til med maskiner. Deretter plantes den nye planten midt i den vendte blokka, og det legges litt kunstgjødsel rundt for å sikre en god start. Det som imponerte mest var at tross mitt nærvær hadde ikke Rachel et eneste opphold i sitt arbeid. Jeg ble faktisk overbevist om at hun var mer effektiv som skogplanter enn noen maskin som er utviklet frem til nå. Selv de mest avanserte maskinene som er tatt i bruk ødelegger mange planter, og tekniske problemer oppstår relativt hyppig. Og ikke minst er fremkommeligheten begrenset sammenlignet med en lettbeint skogplanter.

At det er penger i skogplanting er det ingen tvil om. Mange har etter hvert betydelige inntekter fra denne virksomheten, og den blir stimulert gjennom offentlige tilskuddsordninger. Det er åpenbart høye kostnader forbundet med slike etableringer. Først skal det sette opp om lag 2 meter høye gjerder, deretter skal maskiner bearbeide arealet, planter må kjøpes inn fra en planteskole og folk leies inn for å få plantene i jorda. Er det store areal som skal beplantes må også det meste av hjorteviltet skytes vekk. I løpet av de påfølgende 20 årene må det også vedlikeholdes jevnlig.

 

Hjort foretrekker skog

Hjort regnes generelt som en skoglevende art. Den finner skjul og ynglemuligheter i skogen, og beite på åpne flater i eller utenfor skogen. Kollene får sjelden mer enn en kalv i året, men kan til gjengjeld bli mer enn 20 år gamle under gunstige betingelser. Sammenlignet med andre arter av hjortevilt er hjorten hva gjelder valg av føde klassifisert som en intermediær beiter. Her som ellers i naturen er det variasjon også innen arten, ut fra hvor den lever og tidspunkt på sesongen. Hjorten er med andre ord svært tilpasningsdyktig, og på mange måter vil landskap og omgivelser forme hjorten.

Figur 5 – hjort foretrekker skog fremfor åpent landskap, og hjortene som lever i skogsområder blir i gjennomsnitt større enn hjortene i det åpne landskapet – foto (c) Johan Trygve Solheim.

For noen år siden jaktet jeg med en profesjonell «stalker» et annet sted i Skottland, og som ikke ville la kundene skyte noen av hjortene som oppholdt seg i det åpne landskapet. Han mente bestemt at det var stor forskjell på de hjortene som foretrakk skog, og de som hele året oppholdt seg i det åpne landskapet. Skogen i dette området var for det meste tette plantefelt av gran, og «skoghjortene» søkte bare ut i det åpne landskapet i ly av mørket. Til tross for at vi så noen hjorter oppe på heiene i løpet av dagen, ble det fokusert på bare å jakte tidlig morgen og sen kveld på dyr som var på veg inn eller ut av skogen. Jeg har observert tilsvarende i andre områder av Skottland, og at nær all hjort søker ly i skogen først når store snømengder gjør maten utilgjengelig i det åpne landskapet.

 

Jakt påvirker hjortens adferd

At jakta og omgivelsene påvirker dyras adferd er det liten grunn til å tvile på. Stort jakttrykk påvirker dyras adferd, og dette er noe som er vist flere steder. Min erfaring ble for mange år tilbake bekreftet i Schönbuch Naturpark i Tyskland og i en stor jaktpark nær Kaposvar i Ungarn. Begge steder pågikk det jakt fra tårn som var plassert i kanten av hjortens foretrukne beiteområder. Det var sjelden eller aldri drivjakt noen av disse stedene. Tårnene ble bemannet mer eller mindre hele jaktsesongen, men det ble stor sett bare felt dyr tidlig morgen eller sen kveld. Hjortene er avhengig av beiting med jevne mellomrom gjennom hele døgnet, men vil der det ikke pågår jakt søke ut i det åpne landskapet også i den lyse delen av døgnet. I alle fall dersom det er der den mest foretrukne maten er enklest tilgjengelig. Etter noen år ble det sjeldnere og sjeldnere å se dyra utenfor skogen i disse parkene, og det oppstod betydelig skogskade med blant annet mye barkskrelling. Fra jaktsesongen startet var dyra spredt i mindre grupper over hele området, men senere i jakta opptrådte de i flokk.

Reduksjon i resultat fra jakta, økene omfang av skogskade og redusert opplevelsesverdi for mange andre brukere var bakgrunnen for at det i Schönbuch ble gjennomført en total omlegging av måten de jaktet. Fra et regime der dyra var under press over hele jaktsesongen, ble det bare gjennomført noen få og intense drivjakter. Nær sagt alt som kunne skytes ble skutt, men resten av jaktsesongen fikk dyra gå i fred. Dette medførte relativt raskt at dyra endret adferd, og igjen tok i bruk det åpne landskapet til glede for de mange turgåere i området. Omfanget av skogskade ble også betydelig redusert og uttaket av hjort ble økt til ønsket nivå. I Ungarn ble det også gjort forsøk på omlegging av jaktregimet, men for å klare å ta ut nok dyr ble det i tillegg fanget dyr med nettkanoner. En vinternatt jeg var med på dette prosjektet klarte vi å fange 21 hjorter på en gang. Totalt skulle det fanges og flyttes mer enn 100.

For noen år siden hadde jeg besøk av en svensk godseier med mer enn vanlig interesse for hjortejakt og forvalting. Han hadde også registrert at dyra endra adferd på grunn av jakt. På hans eiendom drives noen få store drivjakter hvert år i tillegg til kontrollert uttak for enkelte kapitale bukker. Det han hadde registrert var at suksessen ved de ulike jakttårna endret seg over tid, og vi ble sittende å fundere på mulige forklaringer. Vi hadde registrert noe tilsvarende andre steder, blant annet i Norsk Hjortesenter sitt eget jaktterreng på Svanøy. Vi ble enig om at han skulle flytte to av jakttårna, der det de senere årene ikke hadde blitt felt vilt, til en ny posisjon like ved. Det var bare snakk om noen få hundre meter for hvert av dem. Jeg fikk æren av å sitte i ett av disse tårna ved den første drivjakta som ble arrangert etter flyttingen. Omplasseringen medførte at omtrent alt som var av vilt i områdene passerte like ved tårnene. Hele tog med villsvinfamilier, dåhjortflokker og grupper med hjort passerte og tydelig helt uvitende om mitt nærvær. Det er sjelden jeg har følt meg usikker på om jeg burde skyte flere dyr når jeg er invitert på drivjakt, men det får bli en annen historie. De tre eksemplene illustrerer godt at også jakt kan endre hjortens adferd og bruk av landskapet.

 

Økende arealbrukskonflikter

Ved alle endringer vil det være noen som er tidlig ute med nye prosjekter, mens andre søker å holde på det gamle. På Knoydart er det flere store grunneiere og med ulike visjoner for sine eiendommer. De jeg har best kjennskap til er Knoydart Foundation, Kilchoan Estate og John Muir Trust.

Figur 6 – Oversikt over de areal som er beplantet og mye planlagte felt på Knoydart – figur fra Knoydart Forest Trust 2012.

Knoydart Foundation er eid av folket og de har etablert mange store plantefelt. Det var i ett av de nyeste feltene jeg fulgte Rachel i sitt arbeid. Knoydart Foundation tilbyr tradisjonell hjortejakt med bruk av skotske ponnier, og det er en opplevelse verdt å prøve. De har ansatt flere personer som i hele jaktsesongen jobber med jaktguiding og andre oppgaver i tilknytning til dette. Blant annet slakting og partering for salg av hjortekjøtt som blir servert på den lokale puben. Eller pakking av stykningsdeler de mange besøkende kan kjøpe med seg hjem. Knoydart Foundation søker kontinuerlig å utvikle flere inntektskilder, og skogplantingen har blitt en viktig del av dette. Jeg har spurt flere av stalkerne der om ikke de frykter den endringen de selv er med å skape, men de svarer at de tror hjortene vil rasere skogen bare kort tid etter at områdene åpnes opp igjen. Og at de fleste hjortene vil oppholde seg i det åpne landskapet det meste av tiden.Figur 6 – Oversikt over de areal som er beplantet og mye planlagte felt på Knoydart – figur fra Knoydart Forest Trust 2012.

Figur 7 – Mange forbinder Skottland med «the highlands» som består av store åpne lyng- eller gressheier. Her er det utviklet en unik guidet jakt etter hjort og der noen fortsatt bruker skotske ponnier for å transportere dyr ut av terrenget. Her fra en jakt på Knoydart Foundation sitt område – foto © Johan Trygve Solheim

Kilchoan Estate eies av en belgisk familie, og også her er det etablert noen plantefelt. Her er imidlertid hovedfokuset jaktturisme, laksefiske og utleie av husrom til turgåere. Når jeg snakker med de som jobber der ser de i større grad treplantingen som en trussel mot hjortejakta i den form den drives nå. Her er noen av de gamle feltene allerede hogstmodne, men stormfellinger har rasert mye av det beste tømmeret. Det er ikke sikkert det blir plantet på nytt etter av områdene blir hugget. Det er likevel liten tvil om at skogen har fungert som verdifullt ly for dyra også i deres terreng.

Ytterst på den samme halvøya eier John Muir Trust et område, og her er det over mange år gjort forsøk på å utrydde hjortene. Tettheten av hjort er i dag betydelig lavere enn den var og hos de tilgrensende naboene. Problemet er at dette bidrar til at området har blitt attraktivt, og nye hjorter vandrer hele tiden inn. Derved er det lett å forestille seg noe av den konflikten som oppstår. Selv har jeg mange ganger jaktet helt ut mot grensa mellom Knoydart Foundation og arealene til John Muir Trust. Det blir ofte en øvelse i «clean killing» uten å forstyrre dyra av frykt for at de skal flykte over til feil side. Stort sett flykter dyra lengre inn på Knoydart Foundation sitt område, og trolig fordi jaktrykket på områdene til John Muir Trust har vært ekstremt høyt over mange år. På en av mine jakter lå det mange skyttere linet opp rett innenfor grensa og bare ventet på at dyra skulle komme inn på deres side. Da ville det blitt et massakre, men hjortene visste trolig selv sitt eget beste også den gangen.

Med den platingen som har vært tidligere, de nye feltene som nå etableres og kommende prosjekter, er det ikke umulig at omlag 20 % av Knoydart halvøya kan være skogkledt i løper av bare noen tiår. Deres visjon er å skape en sammenhengende korridor av skog over hele halvøya. De mener dette vil være til beste for hjortene i tillegg til den aktivitet som kan skapes rundt selve skogsdrifta. På nasjonalt nivå er det området som beplantes i betydelig større omfang, og det hevdes at målet er at om lag 50 % av Skottland igjen skal være dekket av skog i løpet av noen få tiår. Jeg har ikke funnet noen offisielle tall som bekrefter dette.

 

Hva vil skje med den skotske hjorten og jakta etter den?

Med den betydelige skogplantingen som nå pågår, og som er stimulert med penger fra EU, kan altså så mye som 50 % av Skottland være skogkledt i løpet av de neste 50 årene. Allerede i dag snakker de profesjonelle stalkerne om «woodland stags» som er bukker med kropp og gevir langt større enn den nå mest vanlige «hill stags». Og da regnes ikke dyr som har blitt fora gjennom vinteren, eller såkalte «feeder stags». Dette indikerer at hjorten som art vil dra stor nytte av den skogplantingen som skjer. Men hva med den klassiske «hill stalking» og den klassiske skotske hjorteforvaltningen?

Da jeg for noen år siden hadde gleden av å besøke Winston Churchill ved Argyll like nord for Glasgow, kunne han fortelle om mange års erfaring med jakt og forvalting av hjort i sitt område. Churchill driver et lokalt viltslakteri og er avhengig av forutsigbar tilførsel av slakt til sitt anlegg. Hans områder var blitt tilplantet på 1960 og -70 tallet og med tradisjonell innhegning de første 20 årene. Bestandene ble mer eller mindre utryddet innenfor disse områdene ved etableringen, men etablerte seg raskt på nytt etter at innhegningene ble åpnet. Selve jakten var blitt betydelig vanskeligere, og Churchill var overbevist om at det var langt mer hjort i hans område enn det myndighetene ville ha det til. Han kunne engasjert fortelle at «for everyone you shoot there is another two».

Figur 8 – Winston Churchill driver et lokalt viltslakteri nord for Glasgow og mener det er vesentlig vanskeligere å skyte tilstrekkelig antall hjort nå sammenlignet med før hans nærområder i Argyll ble beplantet – foto © Johan Trygve Solheim.

Ut fra den kunnskap vi har om hjort er jeg sikker på at skogplantingen er bra for hjortene, men er overbevist om at «hill stalking» som jaktformen vil bli sterkt påvirket. Å jakte hjort i et helt åpent landskap er vesentlig forskjellig fra hjortejakten vi kjenner her hjemme. Både tettheten av dyr og det at alt er annerledes er noe av grunnen til at mange drar til Skottland for å jakte hjort. På sikt kan denne jaktformen forsvinne. Både fordi kundene endrer seg, og fordi det nye landskapet som vokser frem krever at også skottene tar i bruk helt andre jaktteknikker. Rett og slett for å kunne høste et tilstrekkelig antall hjort også i årene fremover. Og det er sannsynlig at jaktrykket på de dyra som oppholder seg i det åpne landskapet vil være betydelig høyere enn på de som foretrekker skogen. Estimatene over dagens populasjoner er usikre tross at mye av dyra lever i et åpent landskap hele året. Mange benytter telling fra helikopter for å estimere bestand og struktur, men dette blir nytteløst når en økende andel av bestanden vil oppholde seg i skogen.

Til slutt kan det være relevant å nevne at hjorten i Skottland ikke har naturlige fiender. Det er kun ekstreme klimatiske forhold som dreper dyra i tillegg til jakta. Jeg tviler ikke på at det allerede finnes sterke krefter i UK som jobber for reintroduksjon av både ulv og gaupe som noen av hjortens naturlige fiender. Det er ikke uvanlig å høre at de naturlige predatorene er langt dyktigere enn oss mennesker til å regulere bestander av hjortevilt. Da «ulvedrapene» i Østerdalen pågikk vinteren 1999 ble jeg mange ganger konfrontert med dette i UK. De kunne ikke forstå at vi kunne gjøre noe så grusomt. Jeg sa jeg ikke hadde noe med nedskytingen å gjøre, men at jeg kunne sende en henvendelse til norsk myndigheter om heller å bedøve ulvene og flytte til UK. Norske myndigheter kunne rett og slett gi ulvene som gave til UK, og slik vi har gjort med blant annet havørn. Da kom det raskt fra en av de mest taleføre: «They can’t do that because we’ve got people and sheep living in this country».

Den som lever få se heter det, og det artige er at jeg med stor sannsynlighet får oppleve disse endringene i min egen tid.

 

Tidligere publisering:

 

Denne artikkelen er skrevet av daglig leder Johan Trygve Solheim og stod på trykk i bladet Hjorteviltet i 2015 og ble publisert på Hjorteviltportalen

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia  – diverse statistikk areal land og fylker.

Apollonio, M., Andersen, R. and Putman, R. (2010) – European Ungulates and their Management in the 21st Century. Cambridge University Press.

Deer Commission for Scotland (2008) – Best Practice Guidance.

Fletcher, J.  (2000) – A life for Deer. A deer vet tells his story an theirs. Orion Book Ltd.

Putman, R. and Apollonio, M. (2014) – Behavior and Management of European Ungulates. Whittles Publishing.

Knoydart Foundation – http://www.knoydart-foundation.com/

Knoydart Forest Trust – http://www.knoydartforesttrust.org/

Forestry Commission Scotland – http://scotland.forestry.gov.uk/

John Muir Trust – https://www.jmt.org/

Kontaktpersoner lokalt har vært Jim Brown (Knoydart Foundation), Iain William Murray (Kilchoan Estate), Rachel Watt (selvstendig næringsdrivende og skogplanter) og Nigel Grant (Knoydart Forest Trust).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *