Naturlig dødelighet hos hjort

Snørik vinter som indre strøk av Vestlandet har opplevd denne vinteren, medfører økt dødelighet hos hjort. Det er helt naturlig at dette skjer, men mange synes det er like naturlig å treffe tiltak når det blir vanskelig for dyra.

Den betydelige veksten vi har hatt i hjortebestanden her i landet har blitt forklart på mange måter. Gjengroing, mindre beitekonkurranse fra husdyr, intensivert gjødsling av innmark, fravær av store rovdyr, klimaendringer og endring av forvaltningsprinsipp for hjortevilt med lovregulering blir fremholdt som viktige faktorer.

IV3U0077 3 vinterd dlighet hjort 690 x 200
Eldre bukker er svært utsatt om vinteren viser seg å bli vanskelig. De satser alt på å føre sine gener videre i løpert av brunsten i oktober og november. Sterkt avmagra går de en ublid skjebne i møte om vinteren blir smalhals – (c) Johan Trygve Solheim.   

Mildere klima har utvilsomt vært positivt for hjorten, og er med å forklare dens suksess. Hjort er en skoglevende art, og spesielt langs kysten av Norge har bestanden økt i takt med økende gjengroing. De milde vintrene har også gitt arten muligheter for kolonisering nordover og mot svenskegrensen. Faktisk er det i Midt-Norge en sammenhengende bestand over riksgrensa. Lange perioder med milde vintre og lite snø har gitt resultater. Hjorten er avhengig av å finne næring på bakken og i busksjiktet, og er i motsetning til elgen dårlig tilpasset store snømengder over lengre perioder. Riktignok er hjorteviltet tilpasset å tåle sult i perioder, men hvor lenge avhenger av alder og kondisjon.

Norsk hjort lever i utkanten av artens utbredelsesområde.  Harde vintre kan få dramatiske følger i enkelte områder, og med betydelig dødelighet som resultat. Dette er naturlig, men for folk flest er det vanskelig passivt å skulle se at mange dyr dør av sult. Mange synes derfor det er like naturlig med vinterfôring. I noen områder skjer fôringen systematisk hvert år, mens det i andre områder bare fôres når hjortene trekker ned til bebyggelsen for å finne mat. Det er heller ikke uvanlig at folk plasserer forkomne hjortekalver på bås, for så å sleppe de ut igjen når våren er i anmarsj. Mange kalver har blitt merka før de er sluppet og skutt under ordinær jakt mange år senere.

IV3U0440 hjort pa stall 690 x 499
Mange finner fra tid til annen nær livløse hjortekalver og forbarmer seg over disse. Denne kalven hadde garantert vært død om ikke en kunnskapsrik melkeprodusent hadde tatt vare på den og gitt den en ny sjanse – (c) Johan Trygev Solheim

Gress- eller trebasert foring?
Hjorten er en ”blandingsbeiter” og vil gjerne ha både gress og trebasert føde på menyen. Vinterstid utgjør trebasert mat som bark, knopper og skudd sammen med lyng en stor del av den naturlige menyen. Derfor kan det å hogge trær, spesielt treslag som furu, osp, selje og andre salixarter, utgjøre et viktig supplement for hjort med redusert beitetilgang. Mange driver med vedhogst på vinteren og våren, og dette kan bidra med god mat for hjorten. Hjorten vil da besørge ”gratis” barking og bedre tørking av veden. Styving eller beskjæring av f.eks. ask og alm vinterstid kan være en bra måte å utnytte disse treslaga på uten å redusere mengden av antall trær i landskapet. Dette er også en måte å holde kulturlandskapet i hevd.

IV3U0128 foring av hjort 690 x 460
Knopper, bark og kvist kan hjelpe hjorten gjennom vinteren og i tillegg være en del av en planlagt forvaltningen av Vestlandets kulturlanskap – (c) Johan Trygve Solheim. 

Gressbasert fôr kan nyttes til hjorten både i form av tørrhøy og surfôr, og der sistnevnte er med å sikre best væsketilgang til dyra. Fôret bør uansett være av god kvalitet. For hjort innebærer det tidlig høsta eng. Dersom noen ønsker å nytte denne type fôr til ville hjorter er det viktig å fortsette helt til vårknipa er forbi. Det vil si om lag til groen er kommet for fult på innmarka. Kornvekster gir også høyverdig fôr til viltet, men få på Vestlandet har tilgang til f.eks bygg og havre som hjort for øvrig utnytter særs godt. I tillegg er rotvekster som gulrot eller potet attraktivt for hjortene. Det er viktig å huske at fôring, i følge viltloven, fortrinnsvis skal være del av en planmessig forvaltning. All fôring med gras o.l. bør derfor ha en klar målsetting og gjøres med kunnskap om dette. Viktig å ha i mente er at det er nok fôr tilgjengelig gjennom hele den vanskelige perioden fram til groen kommer. Og å starte denne type foring før dyra er døden nær. Dersom hjortene har sulta for lenge er det ikke mulig å redde dem uten å overlate de til folk med spesialkompetanse. Her kan noen av landets hjorteoppdrettere være ressurspersoner å kontakte. De bedriver en relativt ny landbruksproduksjon, men kan mer om hjortens næringsbehov enn de fleste.

Les om «hjorten Einar» som berga livet taket være hjorteoppdrettere i Luster som fikk den inn til behandling.

For alle som ønsker å gi hjorten en sjanse gjennom en vanskelig vinter, er det uansett viktig å unngå fôring i nærheten av veger og andre plasser der ansamling av mange dyr kan skape konflikter.

Tilpasse forvaltningen – endret avskyting etter snørike vintre?
Det første en kommune bør gjøre, og som mange kommuner alt har gjort denne vinteren, er å innføre ekstraordinær båndtvang for å hindre at svekka dyr blir jaga og i verste fall drept av løse hunder. Alle, inkludert turgåere og terrengsyklister, har et ansvar for å ta hensyn til viltet. Når snøen nå forsvinner kan dyra fortsatt være svekka, og de trenger fortsatt ro for å overleve resten av vinteren.

Det er kjent at bukker, ungdyr og kalver har størst dødelighet i snørike vintre. Det betyr at man må vurdere å redusere beskatningen av spesielt bukkesegmentet etter tøffe vintre med høy dødelighet. Om man også skal redusere fellingen av andre kategorier bør sees i forhold til hva som er kommunens og/eller bestandsplanens målsetning.  

Stor dødelighet en vinter betyr mye for hva som bør høstes påfølgende jaktsesong i de mest berørte områdene. Fordelingen i uttaket er da en klok måte å sikre seg mot overbeskatning av enkelte segmenter. Målet er ikke nødvendigvis å fylle kvoten dersom grunnlaget for dette har blitt kraftigkraftig redusert. Målet bør være klart definert på bestandsnivå, og da vil nøkkelen for å oppnå målet nettopp ligge i fordelingen i uttak av kalv, ungdyr og dyr eldre enn 2,5 år av begge kjønn.  Generelt er norske jeger redde for å skyte ”den siste hjorten”. Historien viser at dette sannsynligvis ikke er mulig.

Les også:

Hegland, S.J., Solheim, J.T, Aarhus, A., Røyrvik, A.E. 2010. Fôring av hjort: myter og fakta. Hjorteviltet  20: 70-72

Storaas, T., Milner, J.M. Van Beest, F. M., Schmidt, K. T. og Brook, R. K.  2014. Å fôre eller ikkje? Foring av klauvvilt: Ein litteraturoversikt om fôring av storvilt. Forskningsrapport fra Høyskolen i Hedemark. ISSN 1501-8571ISSN: 1501-8571  )