– Nå må vi sette mål for hva vi vil med hjortestammen

 
– Antall hjort som felles skal bestemmes av kvotene og ikke av om jakttiden er kort eller lang, mener daglig leder ved Norsk Hjortesenter, Johan Trygve Solheim.
 

Han ønsker de nye jakttidsforskriftene velkommen, men presiserer at den økte friheten stiller krav til disiplin både hos kommuner, grunneiere og jegere. Les hans kommentar:

hjorter_p___lasteplan_fotoejdLANG JAKTTID: Med hjortejakt fra 1. september til 23. desember blir ikke tiden lenger en begrensning for å ta ut mye hjort. Kanskje må kvotene justeres ned i en del områder, mener Johan Trygve Solheim. ILLUSTRASJONSFOTO: EGILL J. DANIELSEN

Så kom den endelig – den nye jaktidsforskriften som åpner for lengre jakttid etter hjort. Med en tidsramme fra 1. september til 23. desember ser jeg lyst på fremtiden med tanke på å kunne forvalte den unike ressursen hjort faktisk representerer i vår tid. Jeg legger ikke skjul på at dette er en ordning Norsk Hjortesenter har ønsket velkommen i mange år. Nå må eventuelt kommunene finne vektige grunner for å innskrenke hjortejakta og ikke omvendt.

Dette ser jeg på som et fremskritt. Jakttidsrammene aldri må bli en begrensende faktor i muligheten for å høste av en fornybar ressurs som hjort faktisk representerer. Og med mange års jakterfaring fra mange andre europeiske land er det få, om noen, som har hatt en så kort jakttidsramme som her hjemme. Og hjort er på ingen måte en truet art.

En lengre tidsramme vil gjøre det mulig for flere å høste av hjorteressursen og over større områder enn tidligere, men dette er selvsagt ikke alene nok til å sikre en bedre forvaltning. Sammen med den reviderte Forskrift om forvaltning av hjortevilt, som blant annet legger opp til større lokalt ansvar, åpner dette for muligheter til å forvalte hjortebestanden med større presisjon en tidligere.

På den annen side vil det kreve enda større grad av samhandling på tvers av valdgrenser, og det er viktig å forstå at selv ikke en kommune er stor nok om vi tenker på hjortens leveområder. Det er nå det blir både krevende og veldig spennende å forvalte.

Selvsagt er det og sider ved dette som vil kreve mer av den enkelte jeger. Jegeren må i enda større grad en tidligere forstå sin rolle. Det er jegeren som sitter med fingeren på avtrekkeren og da er det viktig at han, eller hun, forstår at den beslutningen som skal tas i skog og mark skal være forankret i noe mer enn sitt eget forgodt befinnende der og da. solheim_johan_trygve_fotoejdDet er nemlig ikke tilfeldig at vi har fått en så stor hjortebestand som vi har i vår egen tid. År for år av bestanden vokst, men nå tyder det meste på at dette har snudd over store områder.

Like selvsagt som at jegeren ikke skal skyte kolla fra kalven er det at det må være en sammenheng mellom uttak av dyr i forhold til de mål som settes. Og akkurat her er det mye å gå på i årene fremover. Hvor mange kommuner har egentlig satt klare og etterprøvbare mål for hva de vil med hjortestammen? Og hvor mange rettshavere har tatt oppgaven med å formidle disse målene til jegeren på stubben?

Som jeger vet også jeg at uhell kan skje den beste av oss, men om alle jegere har det som mål å følge de føringer som blir gitt har enkelte uhell lite eller ingen ting å bety. Og jeg tror de aller fleste jegere vil gjøre som de får beskjed om bare det finnes klare føringer. Da er det selvsagt viktig at de planene som nå utarbeides er forankret hos rettshaver og jeger og at de blir forstått. Det er opp gjennom årene utarbeidet alt for mange planer som bare de som har laget dem har forstått og knapt noen av jegerne ute på stubben har hørt om.

For de som nå mener at jaktstart 1. september er for tidlig, og her finnes et helt sett med argumenter, så er det bare å la være å starte jakta til man mener det er greit og likevel kan sikre måloppnåelse. Like enkelt og selvfølgelig som å slutte å jakte når kvoten er full.

Og det er faktisk slik at det finnes gode områder for hjorten og mindre gode områder for hjorten. Noen områder kan høste tidlig, andre seint. Noen kan endog høste mer enn den kvoten de får tildelt om kommunene tør å differensiere minstearealet. Mens andre bare sporadisk vil ha hjort i sine områder. Dette kan ikke bli rettferdig med mindre man slår sammen store arealer og alle synes det er greit å dele likt.

Jeg forventer i dagens opplyste samfunn at alle jegere er sitt ansvar bevisst og ikke ser seg selv som en forvalter, men som en viktig brikke i forvaltningen av en fantastisk ressurs der alle ledd har sin funksjon og som i sum kan bidra til å sikre en sunn og levedyktig stamme av hjort i mange år fremover. Da må vi tåle at bestandene lokalt kan variere over tid. For det er det som er naturlig og i motsetning til stabile bestander og høye tettheter slik mange drømmer om at det skal være.

Av Johan Trygve Solheim