Er det galt å skyte mye bukk?

Det er mange ulike oppfatninger om hjorteforvaltning. Kanskje minst like mange som det finnes jegere og rettshavere. Og det er derfor mange ulike tilnærminger til det å skulle forvalte en hjortebestand. Det viktigste er likevel kunnskap om bestanden og å sette klare mål for hva en ønsker å oppnå. Samt å ta høyde for naturlige variasjoner.

I dag er det uten tvil jakta som er den viktigste faktor i å forme hjortebestandene våre. Skytes det et lite antall dyr av den høstbare andelen av bestanden betyr det lite hva som skytes. Realiteten mange steder er at det høstes opp mot det som er mulig, og da har det stor betydning hva som blir skutt. Det er viktig å huske at det er dyra som er igjen etter jakta som skal forvaltes.

 

Bestandsveksten

For de fleste har det store antall hjort vi hvert år kan høste i skog og mark kommet litt som julekvelden på kjerringa. Til stor glede for de fleste jegerne som har kunnet felle et økende antall dyr, men til fortvilelse for andre som opplever at hjort også kan gjøre betydelig skade. Det være seg i forhold til skog, innmark eller samferdsel. Det vi ofte omtaler som arealbrukskonflikter.

Forklaringen på den store bestandsøkningen er sammensatt, men et viktig forhold er at hjortene stadig har fått bedre levekår i skog og mark. Landet gror igjen både som følge av endret arealbruk og at det blir et varmere klima. I tillegg ble det over mange år skutt færre dyr enn tilveksten, og det har generelt vært en systematisk overbeskatning av bukker. Når den naturlige dødeligheten i tillegg har vært meget lav og dyra generelt produktive gir dette grunnlag for en nærmest eksponsiell vekst i antall dyr i skog og mark. Det har medført svært tette bestander mange steder, og med påfølgende dokumenterte tetthetsavhengige effekter. Det vil si at det er konkurranse mellom dyra om den beste maten, og mange må ta til takke med mat som er mindre attraktiv og med lavere næringsverdi. I tillegg har hjortene stadig tatt i bruk nye områder, og de fleste kommuner i Sør-Norge har nå åpnet for jakt på arten.

For å møte den store bestandsveksten har myndighetene på sin side gjort en rekke grep for å øke avskytningen. «Lokal forvaltning» der kommunene og rettshaverne har fått et større ansvar, var et slikt grep. Dette som en erkjennelse av at våre sentrale myndigheter ikke skulle, eller kunne, drive detaljert forvaltning av hjort. Lokalt var det mange som så denne muligheten, og ikke minst jegerkorpset tok grep ved stadig å felle flere dyr. Med store fellingskvoter tett opp mot det som er mulig å høste var det i realiteten nær fri avskyting av bukk mange steder. Dette har medført en betydelig reduksjon av bukkenes gjennomsnittlige alder og antall bukk per kolle. I mange sammenhenger ble det å skyte bukk ansett for å være uproblematisk: – en bukk kunne jo bedekke minst 40 koller. «Stamkoller» derimot måtte en vokte seg vel for å skyte. Var en så uheldig å felle selveste «Stamkolla» ville terrenget bli tømt for dyr.

For alle som ønsker mest mulig hjort i Norge er ovenstående den perfekte oppskrifta – skyte bukk og spare koller. Ikke bare øker antall og andel koller i bestanden, men dyra sprer seg også over større områder. Nettopp fordi de store bukkene blir skutt og strukturen i bestanden blir endret.

 

Ulike jaktkulturer

Når man reiser rundt i verden og studere ulike tilnærminger til forvaltning av hjortevilt oppdager en raskt store ulikheter. Den skandinaviske tilnærmingen er primært basert på høsting av kjøtt, og en høy andel av befolkningen har kunnet ta del i jakta. Arven etter våre forfedre tilsier at det er om å gjøre å felle de største dyra for å sikre kjøttforrådet slik at en overlever en lang og hard vinter. Det er først i nyere tid seleksjon er blitt en del av vår bevissthet. Faktisk er det ikke lenge siden det var forbudt å skyte kalv, mens kolle/ku helt lovlig kunne felles. Kalven skulle vokse og blir stor før den skulle felles.

Lengre sør i Europa har fokus vært sosial status og trofeer. Kjøttet har vært av underordnet betydning, og det viktigste var bukkenes gevir som kunne gi jegeren status. Denne jakta har vært forbeholdt den privilegerte og ressurssterke del av befolkningen. Kunnskap om gevir og gevirutvikling har mange steder blitt utviklet til det ytterste, og riktig tidspunkt for å felle en bukk har vært vurdert til det tidspunkt den er på sitt aller største. Og da er hjortene gjerne 12 til 14 år gamle.

Andre steder i Europa, som for eksempel Skottland, har «jaktturismen» vært utviklet etter litt andre prinsipper. Også her har jakta vært forbehold en liten del av befolkningen, og lokalbefolkningen har mange steder drevet tyvjakt for å sikre seg noen av delikatessene. Her har fokus på mange eiendommer vært å ta ut bukkene etter at de har passert toppen. Da defineres de som «returbukker», og jakta etter disse bukkene er mer krevende enn å skyte de aller største. Mange synes kanskje ikke trofeet er like imponerende som når bukken var på sitt største, men her er det selve jakta og presisjon i seleksjonen av rett dyr å felle som teller. Heller ikke i denne kulturen har vært kjøttet ansett som viktig.

Slik vil en finne ulike tilnærminger til jakt og forvaltning av hjortevilt uansett hvor en reiser. Det som er felles for alle er at det er menneskelige behov og ønsker som er i fokus. Ikke det å ivareta arten på lang sikt og tenke i retning av hva som kan bidra til å sikre artens «robusthet» mot endringer i miljøet. Eller søke å opprettholde en mest mulig naturlig sammensetning av bestanden som er igjen etter jakta.

 

Naturlig sammensetning av en bestand

Ingen trær vokser inn i himmelen. Slik er det også med hjortebestandene våre. Det er like lite realistisk å tro at hjortebestandene bare skal fortsette å vokse i det uendelige, som å tro at vi skal klare å holde bestandene på et høyt og bærekraftig nivå. Så hva bør en da gjøre?

En naturlig bestand av hjort det ikke jaktes på har en høy andel hanndyr. Faktisk nær 50 % og med en relativt høy snittalder på hanndyra. Bukkene opptrer gjerne som gode venner i grupper gjennom hele sommerhalvåret, men kjemper om kollenes gunst bare noen måneder senere (oktober) og gjerne med livet som innsats. Hjortene danner harem og det vil si at det bare er de mest dominante bukkene som står for det meste av paring av kollene. Veien for å bli stor nok (kropp og gevir) for så å vinne kollenes gunst er lang og hard, og det er bare de beste som lykkes. Bukkene kan bruke inntil 10 år på å oppnå en slik status, men blir sjelden lenge på topp. Kanskje bare ett eller to år før de taper for nye og sterkere bukker som kommer til. Det er slik hjorten som art har kunnet tilpasse seg betydelige endringer i sine leveområder, og sikret å opprettholde nødvendig genetiske variasjon. Og er det noe naturen er langt bedre på enn oss mennesker, så er det nettopp utvelgelse. Eller «survival of the fittest» som det så fint heter.

Dette prinsippet er like viktig for hjort som for alle andre arter. Og det er med en slik erkjennelse vi kan sikre en bærekraftig forvaltning av arten. Vi skal selvsagt fortsette å høste av naturen, men med dagens kunnskap har vi mulighet til å gjøre det mest mulig etter naturens egne prinsipper. Ved å dreie fokus bort fra antall felte dyr, og heller rette fokus mot dyra som er igjen etter jakta, har en kommet et langt stykke på veg. Det er disse dyra vi kan forvalte, og da er det etter vår vurdering en klok strategi å sikre en mest mulig «naturlig» sammensetning i bestanden. Da vil arten ha de beste forutsetninger for å tilpasse seg endringer i livsmiljøet på lang sikt, og vi kan likevel høste av overskuddet. Og dette betyr ikke bare at en retter opp dagens skjeve kjønns- og aldersstruktur, men at det vil bli mer liv i hjorteskogen igjen. Flere får oppleve den spektakulære brunsten hos hjort med bukker som brøler både seint og tidlig store deler av oktober måned.

 

Bukkenes betydning

Det er hanndyra som er pionerdyra hos hjort. Det er de som først søker til og kolonisere nye områder. Enten fordi de blir jaget ut av områder med en etablert bestand eller bare fordi de har en egen trang til å søke ut.  Deretter kommer kollene og oppbygging av en bestand er i gang. Etter noen år blir det flere og flere faste observasjoner av hjort, og jegere eller skogeiere ønsker at kommunen skal åpne for jakt. Da har det med stor sannsynlighet vært hjort i kommunen i mange år, og noen av bukkene har rukket å bli godt voksne. Når det åpnes for jakt er det dessverre stort sett også disse dyra som felles. Ikke bare fordi det er de som er lettest å felle, men kanskje like fullt fordi det er det som gir jegeren høy status og maksimalt antall «liker klikk» på sosial medier.

Ingen skal frata en jeger hans glede over å lykkes etter en fantastisk jakt. En slik opplevelse er det bare jegeren selv som kan beskrive. Problemet et bare at når alle helst vil skyte den store bukken har det negative konsekvenser. Ikke bare for arten og skogeieren som får mer hjort, men også for jegerne selv. I alle fall dersom jegerens store drømmen er å felle en skikkelig stor bukk. For dette er en begrenset ressurs, og som må forvaltes med kløkt.

Bukkenes alder har stor betydning i forhold til deres erfaring. Og erfaring tilegner de seg ved læring akkurat som oss. Først når en bukk har passert 7 til 8 år kan den regnes som voksen, og enda har den flere år igjen før den er på topp. Voksne bukker på 10 – 12 år skaper skikkelig liv i skogen og det høres brøling både seint og tidlig. Det bør være flere av dem i det samme område om det skal bli noe aktivitet av betydning. Med andre ord dersom det ikke er brøling i et område, så er det heller ikke voksne bukker i terrenget. Disse bruker nemlig all sin energi på å oppnå kollenes gunst og å få føre sine gener videre. Denne driften bare tiltar med årene og de er villig til å ofre livet for å lykkes. Det er derfor det å felle de store bukkene er enkelt. I store deler av oktober eksponerer de seg maksimalt og gjerne kommer oss på kloss hold.

Økende alder og tiltagende brøleaktivitet er med på å synkronisere kollene. Dette gir i snitt tidligere parringer, noe som igjen gir tidligere kalving. Og husk at det er middelet som flyttes. Unntak vil alltid forekomme og selv i en hjortebestand som forvaltes etter alle «kunstens regler» vil sene kalvinger forekomme. Dette er også naturlig.

Brølingen har i tillegg en høy opplevelsesverdi ikke bare for jegerne, men for alle med interesse for natur. Dette er en urkraft som må oppleves og som kan få nakkehårene til å reise seg på noen og enhver.

 

Nytter det?

For de som ønsker å endre forvaltning i sitt jaktfelt eller vald i håp om å få flere store bukker i terrenget, er det flere forhold som er viktig å være klar over:

  • Du må forvalte et område som tilsvarer et helårs leveområde for hjort. Det vil for de aller fleste av oss si at vi må samarbeide med en eller flere naboer.
  • Du må slutte å skylde på naboen, men begynne med deg selv først! Lar du være å skyte bukkene tidlig kommer naboene dine også til å gjøre det samme.
  • Det gledelige for de fleste er at bare etter noen få år blir det synlig mer bukk i terrenget. Da kommer den første prøven på om naboforholdet fungerer.
  • Det tar om lag 10 år før det blir skikkelig liv i skog og mark. Bukkene etablerere seg ikke fast før etter noen år, og så skal de ha tid til å bli godt voksne. Det vil si at de unge bukkene du sparer som 2 eller 3 åringer er blitt 12 til 14 år.

Belønningen er at mange da kan få oppleve å skyte skikkelig store bukker igjen. Enten når bukken er på topp, eller etter at den er gått i retur. Det er klokt å ha blitt enige om hvordan slike løyver skal fordeles blant rettshavere og jegere i god tid før bukkene kan felles. Åpnes det for fri avskyting igjen, tar det bare noen få år å ødelegge det det har tatt minst 10 år å bygge opp. Så vanskelig og så enkelt er det faktisk!

 

Stamkoller

De voksne kollene er minst like viktig som de voksen bukkene. Men begrepet «stamkolle» er overvurdert. Uttaket av både bukk og kolle bør totalt være om lag 50:50. Det er særlig ungkoller vi burde felle flere av, men her kan det være vanskelig for selv erfarne jegere å se om ei enslig kolle er 1,5 år eller eldre. Da velger de fleste å la være å skyte for ikke å risikere at terrenget blir tømt. Men hva har den samme jegeren gjort hittil, om det dukker opp noe med gevir?  Alt for mange av oss har frem til nå skutt bukken i den tro at bukk er det «alltids nok av». Og skyter ikke jeg den så skyter naboen den.

En av de store fordelene med å bli mer bevist på hva som skal skytes av både bukker og koller er at om det blir gjort en feil eller to, så betyr det ingen ting. Det er den systematiske «feilen» vi har gjort over lang tid frem til nå som får negative konsekvenser.

 

Returbukk

Hva er en returbukk, og hvordan kunne se dette? Om bukkene skytes når de er helt på topp eller etter at de har blitt såkalte returbukker er mer av akademisk betydning. Men uansett krever det å skulle endre avskytningspolitikken mer kunnskap om dyra og deres alder. Vi må rett og slett lære oss til å bli bedre til å vurdere dyra før de felles. I noen jaktsituasjoner er dette kanskje ikke mulig, men i de aller fleste er det det.

Ett annet forhold er at kjøttet uansett bør ha fokus, og da bør bukkene skytes før brunst. Kjøttet til eldre bukker som er i brunst har helt andre egenskaper enn tidligere på høsten. De har det vi kaller langtidsstresset kjøtt fordi de har forbrukt alle sine fettreserver gjennom brunstperioden, og mange har gått ned nær 30 % i vekt.

 

Hva i alle verden skal vi skyte?

Etter å ha lest dette er det kanskje noen som sitter igjen med en følelse av at de ikke kan skyte noe som helst uten at det blir galt. Men da har de ikke lest detaljene i det som er skrevet. Selvsagt skal vi høste av den fantastiske ressursen hjort representerer. Legges hovedfokus på kalv og ungdyr gjøres det ingen ting galt. Dette er dyr på veg inn i stammen og som naturlig har størst dødelighet. For kommuner som åpner for jakt er det stekt anbefalt at de ikke åpner for fri avskytning, men tildeler nettopp kalv og ungdyr.

Deretter bør en fokusere på gamle bukker og koller. Det krever trening å skille disse fra øvrige, men er det noe norske jeger er god på så er det å tilegne seg kunnskap. Vi har tillit til at jegerne ønsker å opptre i forhold til de bestandsplaner rettshaverne utarbeider. At bestandsplanene omfatter store nok områder og at kommunene har satt klare mål for ønsket utvikling av hjortebestandene i årene fremover.  Og selvsagt i tett dialog med sine naboer!

 

Denne artikkelen ble første gang publisert 15.11.2015

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *